Hardangervidda, fra fjell til fjord

Hardangervidda er ikke alle steder så flat som noen tror. Går du på Øst-vidda så er det et ganske rolig terreng, går du på den sentrale delen, så er det forholdsvis flatt til fjell å være, men vi gikk mest på Vest-vidda - og der er det hyggelig variert.

Med tog og leiebuss kom vi 16 helt fram til døra på Trondsbu. Det er litt luksus med en lang, rolig ettermiddag der inne. Været var greit om kvelden, men meteorologen hadde lovet, og natta innfridde - med vind og nedbør som satte standarden for vår 5 dagers vandring på vei til Lofthus ved Hardangerfjorden.

 

Vi var ganske blaute da vi ankom Besso turisthytte, og det var det også andre som var, så tørkerommet fungerte bare sånn delvis. Tørre støvler var bare en fjern drøm neste morgen, men tørre sokker ga en behagelig følelse i flere minutter.

 

Veien til Litlos er belagt med bekker og elver. Normalt ikke så plagsomt, men i dag møtte vannet oss i ett. Skulle man steingå ei elv i dag, så lå steinene 30-40 cm under vann, og vannet fór muntert forbi med lekende stor fart. Vi brukte mye tid for å få gruppa over alle elver, så vi var ikke på hytta før kl. 18.

 

Neste morgen var det bare å ta på seg alt en hadde av regntøy, krumme nakken og gå mot Torehytten. Nesten halvveis skulle vi krysse ved Grøndalsvatni. Normalt er dette bare et sprang, og så er en over. Nå derimot, var det ikke mulig å krysse uten med livet som innsats. Vi måtte trekke vestover i vår søken etter kryssingsmuligheter. Vi ble et par steder reddet av litt tykke snømasser. Så, etter en omvei på ca. 1,5 km, var vi igjen på stien. Og som belønning for det ekstra strevet, ble vi begunstiget med litt solskinn. Like før Torehytten er det nok ei elv som må krysses. På grunn av de store vannmasser som fløt rundt på vidda, ble denne passeringen så ubehagelig at vi måtte hjelpe hverandre for å komme trygt over.

 

Fra Torehytten er det en 7-timers til Stavali. Været var egentlig ikke så galt i dag, sett i forhold til det vi hadde hatt, så vi nøt landskapet som er særs vakker på denne delen av vidda. Da vi rundet Lonavatnet og kunne se ned til Stavali, så vi også (noen av oss), tre damer som tok et naturistbad i elva. Vi var dessverre så langt unna at badenymfene fremsto kun som detaljeløse rosa figurer. Vel installert på loftsgulvet på den selvbetjente Stavali, bevilget vi oss en rømmegrøtmiddag i spisestuen. «Selvbetjent» på Stavali er ganske bekvemt. Det er et vertskap som gir en følelse av tilnærmet «betjent hytte». Normalt er det også en utendørs badestamp der hvor du virkelig kan få tilbake varme og mykhet i muskulaturen, men på grunn av den pågående pandemien, så var ikke badestampen tilgjengelig.

 

Siste dag med vandring ned til Kinsarvik er en svært vakker tur. Litt grått og litt tåke fratok oss den vakreste utsikten, men vi så nok til å innse hva turen kunne gitt oss i godvær. Fra Kinsarvik tok vi hurtigbåt til Hotel Ullensvang. Kapteinen på båten var som vanlig i godt humør og gjorde som vi ønsket, han la til ved hotellets brygge - kun for oss. Å komme fra en madrass på loftsgulvet på Stavali og til ei nydelig seng på Hotel Ullensvang er noe en må oppleve. Å sitte der, på et luksusrom med fjordutsikt, og så gå ned til en utsøkt middag - ja, da er regn, vind og motbakker helt glemt.

 

Hjemreisen gikk med buss til Geilo og tog til Oslo S - og så var det «Takk for turen!».

 

Se bildene (de aller fleste er tatt av Kjell Liborg).

Skrevet av Fred L. Larsen 12. august 2020